Det er ganske behagelig å få hjelp uten å måtte gi fra seg kontrollen.
Vi vil gjerne at legen skal gjøre oss friske. Det er mindre fristende når legen begynner å snakke om vanene våre.
Vi kan gjerne be noen om råd om økonomien. Helt til rådet innebærer at vi må slutte å bruke penger på noe vi liker.
Kanskje vi kan gjøre noe lignende med Jesus.
Vi vil gjerne ha tilgivelsen. Håpet. Hjelpen når livet blir vanskelig. Et liv etter døden høres heller ikke så verst ut.
Men hva skjer når Jesus også vil ha noe å si om hvordan vi lever nå?
Mer enn en som hjelper
Kristen tro begynner ikke med hva vi skal gjøre for Gud, men med hva Gud har gjort for oss.
Vi klarer ikke å reparere forholdet til Gud ved å skjerpe oss, bli litt snillere eller gjøre nok gode ting. Det er Gud som tar initiativet. Derfor kalles Jesus frelser.
Det er gode nyheter.
Men Jesus beskrives ikke bare som frelser. Han kalles også Herre.
Det ordet kan høres ut som gammelt religiøst språk. Men betydningen er ganske konkret: Hvis Jesus er Herre, har han faktisk noe han skulle ha sagt.
Jesus stilte selv spørsmålet:
«Hvorfor kaller dere meg ‘Herre, Herre!’ og gjør ikke det jeg sier?» – Lukas 6:46
Det er et ubehagelig godt spørsmål.
For det er forskjell på å ta imot hjelp fra Jesus og å følge Jesus.
Må jeg da gjøre meg fortjent til Gud?
Det er lett å trekke feil konklusjon.
Hvis Jesus forventer at jeg skal følge ham og gjøre det han sier, betyr det da at jeg må leve godt nok for å bli godtatt av Gud?
Nei.
Bibelen sier:
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.» – Efeserne 2:8
Utgangspunktet er altså ikke prestasjonen vår.
Nåde betyr at du ikke må gjøre deg fortjent til Jesus. Det betyr ikke at Jesus ikke får blande seg inn i livet ditt.
Det er en viktig forskjell.
Vi følger ikke Jesus for å overtale ham til å frelse oss. Vi følger ham fordi det er ham vi har valgt å stole på.
Når Jesus blir upraktisk
Det er forholdsvis enkelt å følge Jesus når han sier ting vi allerede er enige i.
Det blir mer interessant når han utfordrer oss.
Når noen behandler deg dårlig og du helst vil ta igjen.
Når du kan tjene på å være litt mindre ærlig.
Når du har mer enn du trenger, men helst vil beholde alt selv.
Når følelsene dine sier at noe er riktig, mens Jesus peker i en annen retning.
Eller når han ber deg bry deg om et menneske du egentlig helst vil slippe å forholde deg til.
Da blir spørsmålet om Jesus er Herre plutselig ganske konkret.
Hva hvis jeg er uenig med Jesus?
Det kan skje.
Å følge Jesus betyr ikke at du automatisk forstår eller liker alt han sier.
Og det betyr heller ikke at du skal slutte å tenke.
Det er gode grunner til å undersøke. Sa Jesus faktisk dette? Har jeg forstått ham riktig? Hva er sammenhengen? Er dette noe Jesus lærer, eller bare en regel kristne har laget?
Men noen ganger kommer vi til et vanskeligere punkt.
Vi har undersøkt. Vi tror vi har forstått. Og vi liker fortsatt ikke svaret.
Da må den som følger Jesus være åpen for en ganske ubehagelig mulighet:
Det kan være jeg som tar feil.
Hvis Jesus bare får rett når han allerede er enig med meg, har jeg egentlig ikke gitt ham særlig mye myndighet.
Hva hvis jeg ikke får det til?
Det kommer du heller ikke alltid til å gjøre.
Kristen tro handler ikke om mennesker som konsekvent lykkes med å gjøre alt Jesus sier.
Vi kan vite hva som er riktig og likevel gjøre noe annet. Vi kan være egoistiske, feige, stolte og inkonsekvente. Vi kan falle tilbake i ting vi trodde vi hadde lagt bak oss.
Forskjellen ligger ikke i å være feilfri.
Den ligger i hva vi gjør når vi oppdager at livet vårt går i en annen retning enn den Jesus peker ut.
Vi kan flytte grensen og si at det vi gjorde derfor må være greit.
Eller vi kan innrømme at vi tok feil, be om tilgivelse, reise oss og fortsette.
Det siste er også en del av det å følge Jesus.
Hvem får siste ord?
Det er mulig å ønske seg mye av det Jesus tilbyr uten å ønske at han skal ha særlig innflytelse.
Men kristen tro beskriver ikke Jesus som en vi bare henvender oss til når vi trenger hjelp.
Den beskriver ham som en vi følger.
Det betyr ikke at vi forstår alt. At vi alltid er enige med en gang. Eller at vi alltid lykkes.
Men det betyr at Jesus får utfordre oss.
Også der vi helst ville bestemt selv.
For hvis Jesus bare får bestemme når han allerede er enig med meg – er det kanskje fortsatt jeg som bestemmer.