Du kan vite mye om et menneske uten å kjenne personen.
Du kan vite hvor noen bor, hva de jobber med, hva de mener og hva de har gjort. Du kan følge dem på sosiale medier og vite overraskende mye om livet deres.
Men dere kjenner ikke nødvendigvis hverandre.
Det samme skillet finnes når vi snakker om Gud.
«Jeg tror på Gud» kan ganske enkelt bety at jeg tror Gud finnes. Kanskje tror jeg også at Bibelen har mye godt å si, at Jesus har levd, og at kristen tro inneholder viktige verdier.
Men kristen tro handler om mer enn å mene at Gud finnes.
Å vite om Gud er ikke det samme som å kjenne ham
Jesus sier:
«Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.» – Johannes 17:3, Bibel 2011
Det er interessant at Jesus beskriver evig liv på denne måten. Ikke bare som noe som skjer etter døden, men som å kjenne Gud.
Men hva betyr det?
Når vi kjenner et menneske, handler det ikke først og fremst om hvor mye informasjon vi har samlet. Det finnes kontakt. Tillit. Åpenhet. Vi lytter til hverandre. Relasjonen får betydning for oss.
Forholdet til Gud er selvfølgelig annerledes enn forholdet mellom to mennesker. Vi kan ikke se Gud eller sette oss ned med ham over en kaffe.
Likevel er forskjellen viktig:
Det er én ting å tro at Gud finnes.
Det er noe annet å stole på ham, snakke ærlig med ham, lytte til det han sier og la ham få betydning for retningen i livet.
Men hvorfor oppleves Gud så langt unna?
Hvis Gud ønsker at vi skal kjenne ham, er det naturlig å spørre hvorfor det ikke bare er slik.
Hvorfor oppleves Gud ofte fjern? Hvorfor er forholdet mellom Gud og mennesker i det hele tatt et problem?
Bibelen gir et ganske usminket bilde av oss.
Vi mennesker gjør ikke bare feil. Vi vil gjerne bestemme selv. Vi kan vite hva som er godt og likevel velge noe annet. Vi sårer mennesker. Vi er egoistiske. Vi skjuler ting. Vi setter våre egne ønsker foran det vi vet er rett.
Bibelen bruker ordet synd om dette.
Det er et ord som lett høres religiøst ut, men problemet det beskriver er svært gjenkjennelig: Vi lever ikke alltid slik vi vet at vi burde, verken overfor andre mennesker eller overfor Gud.
Derfor beskriver ikke kristen tro forholdet mellom Gud og mennesker som et godt forhold som bare trenger litt mer oppmerksomhet.
Noe har kommet mellom oss.
Gud tar initiativet
Her kommer vi til noe helt sentralt i kristen tro.
Løsningen begynner ikke med at vi skjerper oss, blir mer religiøse eller klarer å arbeide oss nærmere Gud.
Den begynner med det Gud gjør.
Paulus skriver:
«Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.» – 2. Korinter 5:18–19, Bibel 2011
Forsoning er egentlig et ganske vanlig fenomen.
Et forhold er ødelagt. Noe står mellom partene. Det må ryddes opp dersom forholdet skal gjenopprettes.
Det spesielle i teksten er hvem som tar initiativet.
Gud gjør det.
Kristendommens budskap er ikke først og fremst en oppskrift på hvordan mennesker kan finne veien opp til Gud. Det handler om at Gud har kommet til oss gjennom Jesus.
Jesus viser oss hvem Gud er. Han går inn i det som har skapt avstanden mellom oss og Gud. Han dør og står opp. Det som er ødelagt, kan forsones.
Det betyr at vi ikke trenger å late som vi er bedre enn vi er for å nærme oss Gud.
Vi kan være ærlige.
Hvordan kjenner man en Gud man ikke kan se?
Det finnes ingen teknikk som automatisk skaper et forhold til Gud.
Og det handler ikke om å produsere en bestemt følelse.
Noen ganger kan Gud oppleves nær. Andre ganger gjør han ikke det. Følelsene våre varierer, og de er et dårlig mål på om Gud finnes eller om han bryr seg.
Det handler heller ikke bare om å gjøre «kristne ting».
Du kan lese i Bibelen uten egentlig å lytte. Du kan be uten å være ærlig. Du kan gå i en kirke uten å ønske at Gud skal få påvirke noe som helst.
Å kjenne Gud handler om tillit.
Det handler om å være ærlig med ham om det som faktisk foregår i livet. Om å lytte til det han sier. Om å bli kjent med Jesus og ta det han sier på alvor. Om å la det du oppdager få påvirke hvordan du tenker og lever.
Bibelen, bønn og fellesskap med andre kristne blir viktige nettopp derfor. Ikke som aktiviteter som gjør oss gode nok for Gud, men som måter vi lærer ham å kjenne på.
Et annet spørsmål
Kanskje spørsmålet derfor ikke først og fremst er:
Tror jeg på Gud?
Det kan være et viktig spørsmål. Men det er mulig å svare ja og fortsatt holde Gud på god avstand.
Et mer personlig spørsmål er:
Kjenner jeg ham?
Hvis svaret er «jeg vet ikke», trenger du ikke late som du gjør det.
Du kan begynne der.
Snakk ærlig til Gud, selv om du er usikker på hvordan det skal gjøres. Les om Jesus og finn ut hvem han faktisk er og hva han sier. Still spørsmål. Undersøk. Ikke prøv å framkalle en bestemt følelse eller oppføre deg mer religiøst.
Finn ut om Gud bare er en du har hørt om – eller en du faktisk kan kjenne.